Nå sitter jeg her i den rundvaskede stua, som heldigvis enda bærer litt preg av at vi bor her, et teppe i stolen, kaffekanna på bordet, Bibelen, og Marits sandaler godt plassert ved lenestolen. Kjenner jeg er litt i det sentimentale hjørnet, men litt ettertanke er vel ikke så dumt lell;) og vil bare si TAKK for alle gode stunder vi har hatt i lag her!

Et knippe gode øyeblikk:

Det hjalp ikke hvor mange gledelige påskeegg han bar opp og ned og bort og frem: Han bobblet over av energi og tiltakslyst! Dermed bestemte han seg for å grave en stor, lun sittegruppe i den dype sneen, og invitere sin kjære venn Walter  til et slag Ludo i hagen.

Haren var vel fornøyd, og sendte en invitasjon til sin gode venn.

Tiden gikk… (Dvs, det gikk bare et få millisekunder, men for en spretten hare føles det ganske-så-helt-enormt-veldig-lenge), og Haren ble litt bekymret. Det var da ulikt Walter å ikke svare.. -Kanskje det har hendt ham noe?! Å, nei, Å, NEI!

Haren øvde seg i positive tanker, mens han sprang over til Kaffien for å høre om Walter kanskje hadde vert innom der. -Nei, Walter har jeg ikke sett siden den gang vi møtes i det store Kjøkkenet, sa Kaffien. 

Det er vanskelig å tenke positive tanker når man egentlig tenker ganske negativ, tenkte Haren med seg selv, men så syntes han at også dét var en ganske negativ tanke, så han sluttet å tenke mer på det, og sprang videre..

Han sprang rett på Bananen. -Banan, har du sett min gode venn Walter?, nesten ropte Haren. Bananen bøyde seg bare ennå mer EU-kontrollert, og Haren tenkte at det var da sørgelig hvor negative svar han skulle holde ut med midt i en slik vakker dag. -Tenk positivt, tenkt positivt, tenk positivt, tenkt positivt, nynnet Haren mens han hoppet videre. Til teksten laget han en melodi som gikk i 4/4deler, men han unggikk synkope i tilfelle det skulle gjøre han litt for lysstig midt i den tragiske situasjonen. Da pluttselig kjente han en stor hånd rundt hele sitt fargeglade sølvpapir, og så skjedde det noe HELT FORFERDELIG:

Haren så at hånden tilhørte En Kjøttetende Kjæmpe, som akkurat i dette øyeblikk begynnte å tygge på ham! -NEI, HVA ER DET DU GJØR, STORE KJØTTETENDE KJEMPE?! hylte Haren og sprellet med ørene, -Jeg er jo bare en SJOKOLADE-hare.

-Øh?, sa kjempen og sluttet å tygge. -Øh… Så det betyr at jeg ikke bør spise deg det da..?

-Akkurat det bør du ikke nei, eh, ja, eh, nei!, svate Haren. -Det ville nemlig ikke være særlig gunstig for tarmtottene dine, og personlig har jeg det ganske travelt.

-Hvor skal du hen da?

-Jeg leter etter min gode venn Walter. Nå har jeg laget en sånn koselig sittegruppe i sneen, og bedt vennen min på besøk, men han har ikke svart meg, og nå har det gått kanskje over et helt minutt! Har du sett han kanskje? Han heter Walter og er 200gram.

-Øh..nei. Jeg har ikke sett noen Walter på veldig, veldig lenge, svarte Den Store Kjøttetende Kjæmpen. Nå såg kjæmpen virkelig lei seg ut, og Haren tenkte at kanskje det gjorde ekstra vondt å være lei seg for en sånn stor kjæmpe siden han hadde så stort hjerte å være lei seg i. Da begynte Haren nesten å gråte, men så kom han på at han var jo laget av sjokolade og inneholdt ikke noe vann. Han vinket farvell til Den Store Kjøttetende Kjæmpen og trasket ensom tilbake til hagen sin. Ørene var så triste at de hang ned forann øynene og han såg bare akkurat sporene tilbake til sittegruppen. Han satte seg ned og prøvde å komme på hvordan den sangen han hadde diktet om å tenke positivt var, men melodien var blitt helt rar fordi den hadde halve intervaller mellom 2&3- og 6&7 -trinn istede for 3&4- og 7&8-trinn (eller hvordan nå enn det der var igjen…)..og alt var veldig, veldig trist.

-Hvor har du vert da? hørte han en stemme si fra rett ved siden av seg. 

-WALTER! Du er her!? DU LEVER!, skrek Haren og omfavnet sin gode venn.

-Nei, teknisk sett lever jeg ikke, for jeg er jo en sjokolade, men jeg har sittet her og ventet på deg siden  jeg fikk invitajonen fra deg.

-Jeg ventet kjempelenge på deg, og så ble jeg så bekymret at jeg sprang for å finne deg, og, og..

-Men tid virker litt forskjellig fra sjokolade til sjokolade, vet du kjære Hare. Dette har vi jo snakket om før…

-Hi, hi! fniste Haren, for nå husket han at de hadde snakket om det før. -Ja, nå kom jeg på det kjære Walter. Vi ble enige om at du bruker laaaaaaaang tid, og jeg bruker passelig tid.

-Næhei!, svarte Walter og Det var ikke det vi ble enige om! Det var at du tenker veldig, veldig fort og blir veldig, veldig, veldig fort utålmodig. Det vi ble enige om.

-Nei, det var ikke sånn, det var… 

Snipp, snapp snute så er eventyret ute. Og er de to gode venner ikke spist opp ennå, så lever de ikke heller. 

“They live in you, they live in me…”

Da Maria Therese kom hjem fra skolen i da stod det to unggutter ute i snøfyka og tok bilde av innkjørselen vår. Maria følte hun hadde tatt dem på fersken, og tenkte derfor at de kom til å bli litt flau da hun nådde frem til huset, og de skjønte at hun bodde der. Maria nærmet seg derfor rolig, og så vennlig som muilg hilste hun på guttene da hun gikk forbi dem. Guttene bare stod der uten noe som helst tegn til skam. Til slutt utbrøt den ene av dem: “Dåkker burde måke innkjørselen!”

Man slipper liksom å lure. Tromsø-væringens evne til presise beskjeder letter det hele for ukultiverte søringer, og i dette tilfelle var det praktisk og greit bare å finne frem spaden og sette i gang.

Elles går dagene nå i prosjektarbeid, saging i reinsdyrshorn, skispurt (på tv), engelsk litteratur, foruten de daglige doser tran og kaffe. Nytt er også at vi har åpnet kafé i gimlestua. Bilder fra åpninga blir forhåpentlig lagt ut etterhvert som vi får måka frem noe minnekort og og BSU-ledninger. USB-ledninger.

Sola!   (nei, der ble jeg lurt av utstrålingen.., vi prøver igjen:

Sola!

Her nord er det solbolle og kakao på menyen i dag. Har ikke drukket kakao enda, men noen driftige elever hadde baka solboller til alle mann på hele praksis-skolen. Og det er ikke akkurat slik at kroppstørrelse avgjør noe som helst om hvor mye bolle som skal til for å dekke “behovet”.;-) Alle fikk ihvertfall en hver, og de språkkyndigste små klarte jammen å skaffe seg flere i den tøffe duellen med bolleutdelerene fra storskolen. Ligger politiske spirer i jorda her.

Vi fikk desverre ikke sett sola i dag (bildet er bare juks!), men noen av de heldigste så litt sollys på fjelltoppene i vest et øyeblikk. (Det blir omtrent som et glass rent fjellvann rett fra springen midt i en solvarm by under ekvator..;-)

Josef, Jesusbarnet, Maria, gjeteren og sauene.

Herodes

Noe trenger man litt barnlig forestillingsevne for å forstå. Jeg tenker særlig på de spraglette sjongleringssauene helt til høyre i bildet. Beste mannlige aktør-pris-2008 går til Katten som spiller den herskersyke kong Herodes -til venstre i bildet. Hva som mer er å si er at ingen egentlig vet hvordan Maria såg ut. Kanskje såg hun ut som en russisk reveenke av plastikk slik vi har henne oppstillt her. Sansynligvis ikke, men vi kan ikke utelukke det helt likevell, (Det står jo ikke noe om akkurat det i Bibelen. Men vi kan tenke på at Jesus kanskje ikke var så vakker selv. Det går i allefall ann å tolke noen profetier i gamle testamentet sånn og da kan jo tanker spinne videre til at noe sted måtte jo de genene komme fra.) Personlig tror jeg Maria var umåtelig vakker “for de som kjente henne”, som det så fint heter -reveenke eller ikke. Kanskje det rett og slett er lite viktig. Forfengelie er vi, og vi vil jo helst pynte kirkene våre med vakre bilder og skulprurer, og særlig for katolikker sin del hadde det kanskje ikke gjort seg med andektige reveenker med blått hodesjal i hver en krok. Vår reveenke får likevell stå på sin post, om ikke annet som step-inn. Kvalitets-step-in Maria Reveenke. Ekte tjenestekvinne altså, slik som proto-Maria. Nok om det. Nå er jula for lengst over, og vi retter en stor takk til alle som har arbeidet og stått på for at dette skulle bli bra. Uten dere hadde det ikke blitt et så strålende resultat. (teppefall og applaus)

Det var ein spennande dag for PELU-damene. Første skoledag, med i alle fall eit bestemt mål for semesteret: Ikkje ende opp som lilla lærerinne med myndig blikk og dingledangler i ørene. 

Huset me bur i. Lyset me ser. Sola og månen. Strålande vér. Folket som bur der. Trivs kan du tru. Her skal me reira og her skal me bu……for eit år. 

Tur til Rødtind, siste “sommardagen” i august. 

Posten skal fram…:) Me fant ein postkasse der på fjellet og Tormod som endelig hadde fri fra jobben og skulle kobla av i høg luft, måtte flykte for friheten. Ikkje lett å vera postmann. 

Stille vatn i nabolaget. Fantastico!

Mexis-party. Norwegian stiffnes? Kva betyr det?

Dancing queen!

“La meg få se ansiktet ditt da”  sitat prinsen

Overraskelseskveld i stua. Bursdagsdamene Ågot og Rebecka får bind for augene og må mala sine eigne mexicana-bursdagshatter. Matadorene sang for full hals i bakgrunnen og Marit hadde lagt ein tre retters middag allá Mexico. Stemning i taket;)

Kvifor må alltid brøda verta so flate?

smiiiiiiiil – nei du treng ikkje

Melankolia                                                        

shhhkåll Kaffien e klar og ørene skjerpa for konsert.

Big Bang på Campus

Vi kunne jo hett “Det hvite hus” – noen liker jo USA her i huset – men det ble liksom ikke helt det samme. Uansett skal vi prøve å la politikken ligge.

“Den sorte dame” skal få egne innlegg etterhvert.

Velkommen innom bloggen – og velkommen til Casa blanca på besøk!